Det rettshistoriske og folkerettslige grunnlag for eiendomsretten til grunnen i Indre Finnmark

Abstract

Denne boken angår ett av de viktigste rettspolitiske spørsmålene i Norge i nyere tid, nemlig forvaltningen av land og vann i Indre Finnmark. Samtidig angår den rettstillingen til Norges urbefolkningsminoritet, samene.

Boken består av tre deler. Del A og B bygger på forfatterens doktoravhandling om eien¬domsretten til grunnen i Indre Finnmark, som forelå i 1999. Denne avhand¬lingen inneholder en grundig historisk redegjørelse for samisk bruks-utøvelse og rettsoppfatning, og er for en stor del basert på kildemateriale som ikke tidligere var kjent. Med utgangspunkt i norske tingsrettslige prinsipper, anvendt i lys av særtrekkene ved den samiske kultur, konkluderte forfatteren med at den samiske befolkningen gjennom århundrer hadde utøvet en bruk av området som oppfylte kravene til erverv av eiendomsrett. Basert på en tilsvarende analyse av lovgivning og forvaltningspraksis antok forfatteren at denne retten ikke var gått tapt som følge av norske statsmyndigheters senere disposisjoner, fordi disse var av hoved¬sakelig forvaltningsrettslig, ikke privat-rettslig karakter.

Også folkerettslige kilder ble anvendt i avhandlingen, og støttet den konklusjon forfatteren hadde kommet til på grunnlag av tradisjonelle norske rettskilder.

Forfatterens konklusjon, at grunnen i Indre Finnmark tilhører den samiske befolkningen der, vakte en viss oppsikt da den ble lansert. Den har imidlertid blitt styrket etter tusenårsskiftet, både i form av tilslutning fra andre ledende norske jurister og ved norske domstolers avgjørelser i saker som gjelder parallelle spørsmål.

Finnmarksloven, som ble vedtatt i 2005, etablerer en felles forvaltning av land og vann i Finnmark, bestyrt av samer og etniske nordmenn. Den innebærer således et markert avvik fra tidligere rettsoppfatning, som klarest var uttrykt i loven om ”Statens umatrikulerte grunn” av 1965.

Bokens del C redegjør for rettsutviklingen etter at forfatterens avhandling forelå i 1999. Den gir et interessant bilde av et tidskifte i synet på spørsmålet om samiske rettigheter i Indre Finnmark. Dette vil forhåpentligvis føre til en balansert utnyt¬telse og en rettferdig fordeling av ressursene der, samtidig som det tilkjennegir at Norge vil oppfylle sine folkerettslige forpliktelser i forhold til sin urbefolknings¬minoritet.

Til slutt i boken er inntatt forfatterens artikkel ”Finnmarkslov og folkerett” fra tidsskriftet ”Lov og Rett” for 2005. Denne artikkelen inneholder en analyse av ILO-konvensjon nr 169 om rettigheter for urfolk og stammefolk i selvstendige stater, med sikte på eiendomsretten til grunnen i Indre Finnmark. Som tittelen i artikkelen antyder, stod ILO-konvensjon nr 169 sentralt ved utarbeidelsen av Finnmarksloven, i tillegg til norske tingsrettslige prinsipper, anvendt på samiske premisser.

Sverre Erik Jebens