| dc.description.abstract | Undersøkelsen viser at et meget stort flertall (95 %) av respondentene er av den oppfatning at en reindriftsfamilie, slekt eller en siida har en rett til å bruke et bestemt område framfor andre reindriftsutøvere, altså at det foreligger en bestemt, subjektiv beiterett for en bestemt gruppe mennesker knyttet til et bestemt areal. Uten å sammenholde dette med andre kilder, vil vi væreforsiktige med å konkludere at dette er en sedvanerettsregel, men formodningene om at det er det, er store.
Blant disse mener 30,8 % at retten til reinbeitearealene innehas av denenkelte reindriftsutøver eller vedkommendes driftsenhet/siidaandel, 50,0 % at retten tilhører siidaen, 11,5 % at retten tilhører reinbeitedistriktet og 7,7 % at retten tilhører reindriftssamene som folkegruppe. Undersøkelsen viser imidlertid at innenfor en sikkerhet på 90 % er det ikke en signifikant høyere andel sommener at siidaen er rettsbæreren framfor den enkelte reindriftsutøver/siidaandel.
Når det gjelder reindriftsrettens karakter, er et stort flertall (93,0 %) av respondentene av den oppfatning at retten til beiteland ikke er definert ut fra en fast andel. Reindriftsretten synes således å likne mer på en allmenningsartet rett enn en rett som kan sammenliknes med en andel i et jord- eller beitesameie. Mellom de som mener at kun rein og reinmerke er arvbar og at retten til beiteland følger med reinen, og de som mener at selve retten til reinbeiteland er arvbar, var det en forholdsvis jevn fordeling. Det første peker på at vi har å gjøre med en slags allmenningsrett, mens det andre peker mot en slags sameierettsoppfatning. Svarene fordeler seg imidlertid så likt at det ikke er grunnlag for å dra konklusjoner, samtidig som det også kan være vanskelig å vite hva respondentene legger i at rett til beitelandet er arvbar.
I spørsmålene om hva fastsetting av grenser mellom beiteland skal baseres på, er et stort flertall av den oppfatning at det må bygges på sedvanemessigervervede rettigheter basert på lang tids bruk, hvor den som er først i tid, har best rett. Når det gjelder spørsmålet om hvor lang tid som må legges til grunn før rettserverv kan finne sted, svarer 50,0 % av respondentene at det bør gå minst 20 år før man erverver rettighet, og hele 45,6 % at det bør gå minst 50år. En respondent har endatil svart 200 år. Kun 4,5 % mener at man kan erververettigheter ved hevd etter mindre enn 20 år.
Når det gjelder grunnlaget for fastsetting av dyretall, er resultatene noe mer sprikende. Dette kan imidlertid forklares ut fra at ”historisk etablerte rettigheter” eller ”sedvanemessig bruk” ikke ble stilt opp som alternativer til de forskjellige beiteområdenes kapasitet o.l. I spørsmålet om regler for reduksjon av reintall, hvor respondentene er gitt et slikt alternativ, kommer det tydelig fram at sedvanemessig bruk tillegges stor vekt. Her får reduksjon ut fra etablertarealbruk i tvisteområdet, dvs. at den siida som kan dokumentere mest etablertbruk i området blir beskåret minst, størst oppslutning med 35,3 %. Alternativet med reduksjon ut fra historiske dyretall får oppslutning av 19,6 %, mens regelensom er nedfelt i reindriftsloven § 60; forholdsmessig reduksjon ut dagens dyretall, kun får oppslutning hos 9,8 % av respondentene.
Undersøkelsen inneholdt også spørsmål som har betydning forrettsavklaring uten at de er av juridisk art. Et av disse er hvilke problemer som kan oppstå der rein og sau beiter på samme område. Her er det kun 9,3 % av respondentene som mener at sau forårsaker beitemangel, mens det er 62,8 %som mener at sau forårsaker uro og forstyrrelser. Én uttaler at rein og sau kanbeite side om side uten problemer og at dette er ”menneskeskapte problemer”. Forholdsvis få har svart på dette spørsmålet, noe som både kan indikere at dette ikke blir betraktet som noe stort problem blant reineiere, eller at dette er vanskelig å svare på.
På spørsmål om en uavhengig instans som kan løse konflikter og bidra til å ordne beitebruk etter krav fra en eller flere reindriftsutøvere, vil værenødvendig innen reindriften, svarte hele 81,6 % av respondentene (49) bekreftende. En respondent har til og med anmerket at dette er det ”største behov som finnes”. På spørsmålet om en domstol av typen ”jordskifterett med kompetanse i reindriftsspørsmål” vil være egnet til løse konflikter og bidra til å ordne beitebruk innen reindriften, svarte et nesten like stort flertall, 79,6 % av respondentene (54), bekreftende. Dette skulle indikere at det foreligger et behov for en uavhengig domstolsinstans som kan løse konflikter innad i næringen, og som kan bidra til å utføre beitebruksordninger.
I undersøkelsen ble det også reist spørsmål om de faglige forutsetninger domstolen og dommeren må ha for at domstolen skal ha legitimitet og troverdighet blant reindriftsutøvere. På spørsmålet om dommeren må beherskesamisk språk, svarte 63,6 % av respondentene et ubetinget ja. I Karasjok svarte samtlige 8 respondenter ja, i Kautokeino 67,7 %, og i Sør-området 30,8 %. Sett i forhold til språksituasjonen i Finnmark holdt opp mot Sør-området, er ikke dette overraskende. At det er så vidt stor forskjell mellom Karasjok og Kautokeino, kan derimot ikke lett forklares.
Størst tilslutning fikk imidlertid de tre spørsmålene om ”domstolen må ha meddommere som er reindriftsutøvere eller som har reindriftskunnskap”, ”dommer må ha kunnskap om reindrift og kunne vurdere beitekvalitet” og ”dommer må ha kunnskap om det samiske samfunn, tradisjoner og rettsoppfatninger”. Om lag 75 % eller flere stilte opp dette som et ubetinget vilkår.
Dette viser at reindriftsutøvere betrakter kunnskap om reindrift, samisksamfunnsliv, tradisjoner og rettskultur som svært viktig hos de som skal avklarerettsforhold og ordne beitebruk innen den samiske reindriften. | no_NO |
